Kronikk

Er dette det beste vi kan?

Som innflytter fra København blir jeg slått av Oslos manglende byromsvisjoner, skriver Christian Pagh.

LUKKEDE ROM: Nybyggene ved Grefsen stasjon i Oslo er et eksempel på hvordan det ofte bygges i Oslo: dystre bygninger med høye betongmurer, som ikke innbyr til fellesskap, skriver Christian Pugh. FOTO: CHRISTIAN PAGH LUKKEDE ROM: Nybyggene ved Grefsen stasjon i Oslo er et eksempel på hvordan det ofte bygges i Oslo: dystre bygninger med høye betongmurer, som ikke innbyr til fellesskap, skriver Christian Pugh. FOTO: CHRISTIAN PAGH

I 2018 flyttet jeg til Oslo fra København. Det er veldig mye jeg liker godt med min nye hjemby. Men jeg er sterkt kritisk til boligutviklingen. For meg vitner det om en manglende visjon for byens fellesskaper og sammenhenger, når det utvikles og bygges boliger. Sett utenfra er det som om Oslo har glemt sin historie som en foregangsby for sosialt orientert, helhetstenkende byplanlegging. Som ny osloborger og fagperson innenfor for byutvikling vil jeg gjerne dele mitt blikk på Oslo – før og nå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

EU-vennlige kommen­ta­torer og politikere sto klare for å juble for et ja på Island. Så ble de til et samstemt sutrekor i stedet.

Pasi­ent­skade­ord­ningen hviler tungt på vurde­ringer fra sakkyndige leger. Men er pasi­en­tenes retts­sik­kerhet ivaretatt?

Mer fag, mer lek. Lærerne blir bedt om det umulige, å blande olje og vann.