Anmeldelse

I etterpå­klok­skapen sitt lys

Bruksdikt: Dikta i «Når jeg drikker» av Martin Svedman vil vaksinere lesaren.

Kristina Leganger Iversen
ERFARING: Dei som har opplevd å bli frelste, kan kjenne seg igjen i Martin Svedman sin diktdebut. FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG, BLUNDERBUSS ERFARING: Dei som har opplevd å bli frelste, kan kjenne seg igjen i Martin Svedman sin diktdebut. FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG, BLUNDERBUSS

Martin Svedman

Når jeg drikker

Litteratur

Cappelen Damm 2019, 128 sider

Ikkje heilt ulikt hovudpersonen Henrik, eg-et i Martin Svedmans diktdebut «Når jeg drikker», sat eg seint i tenåra og drakk eit par øl med far min. Han ville sjå korleis eg drakk, sjå om eg hadde det vi omtalte som genane. Eg hadde ikkje genane, hadde ikkje, som Henrik i boka, «en begavelse / for ekstase». Rus gjer meg meir redd enn euforisk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Blad, blad, blad

Hva rører seg i rørsla?

Intervju

Erlend O. Nødtvedt har brukt ei reinare romanform for å drama­ti­sere klasse­kam­pen i Bergen anno 1920. Ikkje eingong Lilli Bendriss har fått plass.

Nordisk råd

Når tårene brenner bak øyelokkene og hårene reiser seg på armene, da vet du at det er poesi.