Året var 1965, en tid da barn slett ikke fikk alt de pekte på. Per på åtte år hadde noe små biler som han lekte mye med, men han ønsket seg så inderlig den store brannbilen i knallrød, blank plast – den han hadde sett i vinduet på leketøysbutikken. Han visste at den var dyr, at hans foreldre var imot plastleker og at brannbilen derfor nok aldri ville bli hans. Likevel kunne han ikke la være å drømme, og hver gang han gikk forbi butikkvinduet sammen med sin mor, holdt han henne litt igjen og stirret lengselsfullt på bilen, så hun skulle skjønne hvor mye han ønsket seg den.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
