Alf Prøysen skrev en gang en stubb om en mann som var så flink til så skrive viser og synge at han fikk betaling; han fikk til og med spille inn grammofonplater, «og da kæin du tenkje deg sjøl at det var itte småtteri». Vant som vi er blitt med å lese virkelighetslitteratur, kan vi i tillegg tenke oss til hvilken framgangsrik kjendis han hadde i tankene da han skrev: «Men den flinke mæinn var likedæin som hæin støtt hadde vøri. Hårdagslig og æillminnelig, akkurat som andre folk. Det var derfor dom likte ’n så godt på lokalom bortover i bygden. Ja, itte bære i bygden, hæin sang i byn, og rundt omkring i hele læinnet.» Tittelen på stubben var «Folke-eventyr».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
