Då eg las «Snøsøsteren» av Maja Lunde om igjen for å skriva denne teksten, grein eg så mykje at linsene datt ut. Historia er så rørande og sørgjeleg at yngstejenta mi og eg i adventstida stillteiande blei einige om å legga ho vekk. Eg hadde kjøpt boka for å lesa eitt kapittel på senga med dotter mi kvar kveld fram til jul, slik boka er meint å fungera. Men det blei for trist, vakker og julete innramming til trass.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
