Leder

Et forsett

Mímir Kristjánsson
  • Et nytt år er over oss. I bakspeilet har vi et år der noe høyst merkverdig hendte, nemlig at en ledende norsk politiker tok et valg med hjertet, lot taktikken fare og gikk i krigen for det han trodde på – selv om han visste at det kunne styrte ham ned i fortapelsen. «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det», står det inngravert på innsida av KrF-leder Knut Arild Hareides giftering. Det bibelverset tok han bokstavelig i året som gikk. Hareides forsøk på å bringe Kristelig Folkeparti over på rødgrønn side var et lærestykke i hvordan politikk bør være. Gjennom boka «Det som betyr noe» og den påfølgende talen der han anbefalte sine partifeller å gå til venstre, la Knut Arild Hareide opp til en av de mest spennende og engasjerende politiske debattene i nyere tid. Her var noe så sjeldent som en åpen politisk prosess som ikke handlet om taktikk eller personlig moral, men om ideer og verdier. Norge lot seg fengsle, og da det sto på som verst, satt titusenvis benket for å følge fylkesårsmøter i KrF live på nettet. Hareides motspillere hadde dessverre ikke samme innstilling. Gjennom delegattriksing i Rogaland og taktiske utspill laget i samarbeid med Høyres kommunikasjonsavdeling vant de KrFs landsmøte med åtte stemmers overvekt. Dersom fire delegater hadde stemt annerledes, hadde Norge i dag hatt en annen regjering. I stedet er Knut Arild Hareide ferdig i norsk politikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Mari Skurdal

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Mari Skurdal

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes