Solveig Aareskjold 8. feb.
Stover og bøker I Garborgsenteret på Bryne har dei laga etterlikningar av eit par av dei romma som diktaren heldt til i, slik at det er nesten som å gå inn i skrivehytta på Knudaheio, og i stova i barndomsheimen med den legendariske kista der han sneik seg til å lesa bøker bak ryggen på faren. Trass i den minimalistiske museumsstilen er det ei stemningsfull opning mot eit forunderleg diktarsinn.
Men sand på golvet har dei ikkje, endå bøndene på Jæren til liks med folk på Jylland henta heile kjerrelass frå strendene og strødde han utover i kjøken og stove. Det gjorde reinhaldet enkelt og skurte golvplankane skinande blanke. I «Knudaheibrev» skriv Arne Garborg om kor festleg det var for ein liten gut når dei vaksne tok han med ut til det veldige havet, og om at den blå havsanden gav heimen hans ein dåm av strand og sjø.
Langs den eine langveggen i utstillingslokalet er der bokhyller med meter på meter av ulike opptrykk av bøkene hans. Der står òg den same utgåva av samla verk frå 1944 som mannen min og eg kjøpte hos ei gamal dame som svarte på den annonsen me sette inn i Stavanger Aftenblad i 1975 eller 1976, ein periode då Garborg var redusert til lesebokpensum, og verken fanst på lager eller i butikkar.
Det er fine band med skinnrygg og titlar i sølvskrift. Likevel er det noko armodsleg ved dei, for den stova dei stod i før dei kom til oss, var så kald og trist at me stansa i døra.