Dobbeltalbum

Hendenes historie

Levits «Life»: En av årets aller beste klassiske plater, om ikke den beste.

LEVIT: 31 år gammel russisk-tysk pianist som imponerer stort på sitt fjerde album. FOTO: SONY MASTERWORKS LEVIT: 31 år gammel russisk-tysk pianist som imponerer stort på sitt fjerde album. FOTO: SONY MASTERWORKS

Igor Levit

Life

Album

Verk av Busoni, Bach, Schumann, Rzewski, Lizst, Evans

Platecoveret viser Igor Levits hender. Men vi ser ikke hodet hans, og han er kledd i sort. Bildet er kornete, uskarpt og har så lite kontraster at kroppen bare blir en mørk kontur. Du ser likevel på Levits hender at munnen er i ferd med å fortelle en historie. I alle fall er det dette jeg først tenker, men så lurer jeg på om ikke hendene er det primære, om det er hendene som uttrykker, former og tenker selv. Er det ikke noe ettertenksomt ved dem? Har ikke hendene en bevegelse inn mot kroppen, som om Levit beskytter seg selv? Og er ikke venstre hånd i ferd med å stryke over høyre hånd, kanskje for å gi seg selv litt omsorg? At hender tenker og forteller en historie, er jo det all musikk dreier seg om, og historien fortalt gjennom Levits hender er sterk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.