Da den irske forfatteren Samuel Beckett og den amerikanske komponisten Morton Feldman møttes i Berlin i 1976, fant de et fellesskap i at ingen av dem likte opera. Beckett sa at han ikke likte at hans tekster ble tonesatt, og Feldman svarte at han sjelden tok i bruk ord i sine komposisjoner og sjelden gikk i operaen. Like fullt hadde han fått en bestilling fra Operaen i Roma og trengte en tekst, og henvendte seg derfor til Beckett. Åpenbart var det et kunstnerisk fellesskap også: Begge var, slik jeg ser det, kunstnere som vek unna det subjektive uttrykket, eller bedre: De mente at det subjektive uttrykket var umulig.
Verken ingen, eller?
