Med fare for å virke i overkant høy på pæra, har jeg registrert at i den grad det eksisterer en slags myte om mitt forfatterskap, så går myten ut på at jeg omtrent stryker mer enn jeg skriver, noe som vel strengt tatt ikke er mulig, og at jeg hyppig er lammet av skrivesperrer. Det stemmer at det tok ti år mellom romanene «Svendsens Catering» og «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», og spesielt i forleggeres verden er det fryktelig lang tid, men hvis jeg trekker fra tiden jeg har brukt på andre jobber, pendling til og fra jobb, unger, pluss generelt surr, har jeg regnet ut at jeg var nede i et par-tre år med effektiv jobbing på «Karthago», og å bruke mindre tid på å skrive et bokmanus som også skal leses av redaktør, manusvaskes, korrekturleses og få et omslag og den hersens baksideteksten, samt bastes og bindes nede i Litauen en plass, det kan umulig bli en god bok. Sagt på en annen måte: Det er ikke meg det er noe gærent med. Spør heller den neste forfatteren: Hvorfor brukte du bare ett år på den siste romanen din?
Tale: Når jeg sier at jeg bruker det muntlige, mener jeg at jeg hermer muntlighet, skriver Kyrre Andreassen.
MAN MÅ TA EN PUKKEL HVER
