Musikkbransjen er som en lunken Fernet-shot en het sommerdag: den smaker kanskje vondt, men føles godt. Her om dagen møtte jeg en gammel kollega fra Regnskogfondet. Hun spurte hva den største forskjellen var mellom å jobbe der og med en festival som Vinjerock. Det har jeg tenkt på i en uke. Forskjellen er stor og målbar.
Allerede abonnent? Logg inn
Bat Records tok ingen hensyn.
Suno er den største plattformen for generativ KI i musikk, med over 100 millioner brukere. Det har gått to siden de ble saksøkt av Universal, Sony og Warner – de tre store plateselskapene – for å ha trent sin KI-modell på opphavsrettslig beskyttet musikk, stort sett rippet fra Youtube. I fjor høst brøt Warner ut og gjorde en lisensavtale, mens Universal og Sony så sent som forrige uke utvidet sine søksmål. Et annet mye omtalt søksmål er seieren som tyske Gema (tilsvarer Tono i Norge) vant i sommer, i en dom som fastslår at Suno har krenket opphavsretten gjennom ulisensiert bruk av musikk. Saken omhandlet en eldre modell (versjon 3) av Suno, som greide å generere nesten likelydende kopier av originallåter. Men hva skjer? Den 12. august kom nyheten om at verdens fjerde største musikkselskap BMG har inngått en global lisensavtale med Suno. Suno innfører (høyst nødvendige) begrensninger på hvor mange sanger brukerne kan laste opp på strømmetjenester, og de har i sine blogginnlegg begynt å poengtere at de vil samarbeide med bransjen og rettighetshavere.
Det folkemusikalske ved Edvard Grieg videreutvikles enda mer.