En venn av meg fikk i sin tid et sentralt verv som ungdomspolitiker og ble etter kort tid sendt over Langfjella for å representere ved en mottakelse på en asiatisk ambassade. Han skjønte at han for første gang skulle på et såkalt cocktail party, og at man måtte kle seg pent. Han temmet etter beste evne sitt tykke strilehår i en vannkjemmet sidesveis og iførte seg sin fineste dress, nokså ny og intenst lyseblå. (Fargevalget skyldtes mote, ikke politikk.) Han ante nok ikke hva han gikk til, og etter en pinefull time som pastellfarget veggpryd blant de mørke dressene, var han nesten kataton av desperasjon til tross for alkoholen. Omtrent da oppdaget en vennlig middelaldrende kvinne ham, og beveget seg bort for å holde ham litt med selskap.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
