Der jeg nå sitter, er dessverre den ene utstillingen allerede over. Tegnerforbundet klarte jeg ikke nå fram til før de aller siste fem minuttene, så Heidi Øiseths meditative svære flater med lag på lag av stofflighet og potensiell betydning er ikke lenger å få sett, men de korresponderer såpass med det som foregår lenger ned i gaten på Soft at jeg er nødt til å forholde meg til det for overhodet å ha styring over det jeg skriver (eller, ok, innbille megselv at jeg har det).