Feminist javisst

«Kvindelige avisbud»

Papiravisen kommer fremdeles hjem til oss. Men hva vet vi om budene?

STREVSOMME KONER: Arbeidet for avisbudene var hardt og lønna dårlig. Her avisbudene fra Arbeiderbladet i et sjeldent ledig øyeblikk, på busstur i 1950. FOTO: LEIF ØRNELUND, OSLO MUSEUM STREVSOMME KONER: Arbeidet for avisbudene var hardt og lønna dårlig. Her avisbudene fra Arbeiderbladet i et sjeldent ledig øyeblikk, på busstur i 1950. FOTO: LEIF ØRNELUND, OSLO MUSEUM

Det var en gang at avisbudet som regel var en kvinne. I hovedstaden i 1914 utgjorde de, ifølge Sofie Voss i jubileumsverket «Norske Kvinder», 600–700 arbeidstakere. De møter opp i ekspedisjonen mellom fem og halv syv om morgenen og mellom fire og halv seks om ettermiddagen. De får tildelt hver sin bunke som kan inneholde alt fra 100 til 300 aviser. I øsregn, sne og sludd, isnende kulde eller stikkende varme, avisbudene traver av sted med den svære børen. Ofte er det meget lang vei å gå før de kommer til sitt distrikt. Der venter avlastning, da hun har et barn eller to som har lovet å hjelpe mor. Og barna skyter som små piler inn i portrom og trappeoppganger. Helt opp til abonnenten i femte etasje, ned igjen, og opp i fjerde etasje i den andre oppgangen. Slik går det for seg i de store leiekasernene, mens det i villastrøkene blir ustanselig flying på tvers over gaten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Feminist javisst

Når flexi-barna leker mens mamma sitter i Teams-møte, er helse­ar­bei­dernes unger alene hjemme i byen.

Kvinner og nyfødte fortjener mer enn et «fød-og-reis»-system.

Høiby-saken er et skole­ek­sempel på dehu­ma­ni­sering av kvinner.