I god tro

Felles­fei­ringer

Vi må sørge for å skape høytider som inkluderer alle landets borgere.

GNISTRENDE FLAMMER: Sankthansdag har lange røtter i hele Norden. På tide å styrke tradisjonen igjen, skriver Helene K. Næss. MALERI: NIKOLAI ASTRUP, ST. HANSBÅL VED JØLSTERVATNET, 1909 GNISTRENDE FLAMMER: Sankthansdag har lange røtter i hele Norden. På tide å styrke tradisjonen igjen, skriver Helene K. Næss. MALERI: NIKOLAI ASTRUP, ST. HANSBÅL VED JØLSTERVATNET, 1909

«Vi kommer ned igjen ved Sankthans» sier jeg til naboene på hytta. Selv om denne merkedagen ikke lenger feires av så mange som før, er den stadig et viktig referansepunkt i vår felles kalender. Blant annet markeres nå begynnelsen på skoleferien over det ganske land, noe som vitner om en innforståtthet det i realiteten tar århundrer å bygge opp. Om cirka en måned begynner det å mørkne igjen. Det er noe vemodig over sommersolverv her opp i nord. Tidspunktet markerer både den lyseste natta i året men samtidig også at sola nå «snur» og at dagene heretter blir kortere og kortere. Man skal ikke ha bodd i lenge i Norge for at denne hendelsen røsker litt ekstra i hjerterøttene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

I god tro

Hva skjer når troen forsvinner?

Skole­guds­tje­nesten er en over­lev­ning fra enevolds­tiden.

Freds­av­talen er en fattig trøst for de iranske demon­stran­tene som kjemper for frihet.