Zakhar Prilepins «Klosteret», nylig utkommet på Cappelen Damm i en fremragende oversettelse av Marit Bjerkeng, er en roman som av to enkle grunner ikke kunne ha vært skrevet i Norge: Vi har ikke slike forfattere, og vi har ikke slike historier. Siste del av påstanden sikter til at litteratur alltid skapes innenfor en gitt erfaringshorisont. Prilepin er ikke der vi er. Debutromanen fra 2004, «Patologii» («Abnormiteter»), bygger på hans egne opplevelser fra krigene i Tsjetsjenia, dit han ble utkommandert som russisk soldat i 1996, og er en av de ytterst få romaner fra 2000-tallet som har klart å ryste meg. «Klosteret» – den siste og betydeligste – kom i 2014, og tar i en blanding av overstrømmende fiksjon og nøktern dokumentasjon for seg det styggeste såret i Sovjet-statens historie: interneringen og drapene på de mange som ikke passet inn i det politiske prosjektet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
