Forskning 13. jan.
Den nyttige, "unyttige" forskingen Mange kritiserer våre nåværende politikere for å ha et kortsiktig nytteperspektiv i forsknings- og utdanningspolitikken, men det er heller ikke hele historien. Det finnes også en bred, tverrpolitisk erkjennelse av at forskning og høyere utdanning er et langsiktig prosjekt som ikke kan se seg blindt på svært kortsiktig og konkrete nytteanalyser.
I behandlinga av Utsynsmeldinga (Innst. 472 S, 2022–2023) poengterte et bredt flertall fra Rødt til Høyre i Utdannings- og Forskningskomiteen på Stortinget «at også i fremtiden må utdanning anerkjennes som en verdi i seg selv. Inn i dimensjoneringsarbeidet er det viktig å ikke se seg blind på nå-bildet av kompetansebehov, men også anerkjenne de generiske ferdighetene utdanning bidrar med. Derfor er det viktig at man i en omstrukturering av finansieringssystemet til høyere utdanning unngår utilsiktede konsekvenser, som kan berøve samfunnet for gode fagmiljø som tilfører viktig kompetanse.»
Det er kanskje ikke like bastant som da Jacob Marcus Monrad sist på 1800-tallet sa at «Videnskaben kan overhodet slet intet udrette, uden den faer Lov til ar gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen», men begge utsagnene gir uttrykk for en grunnleggende forståelse av at kortsiktig nytte kan gå på bekostning av en mer langsiktig nytte.
Når vi nå ser ostehøvelen i år etter år er brukt på våre høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner av skiftende regjeringer, og at det nå har gått så langt at det er større oppsigelsesprosesser på gang, er det likevel på sin plass å minne om hvilke langsiktige kostnader disse «spareprosessene» vil få. En solid grunnfinansiering er selve fundamentet for den nysgjerrighetsdrevne, frie forskningen som kan skape de store gjennombruddene.
Ronny Kjelsberg og Vibeke Vandrup Martens 