Dagboka

Grønland

Hanna Mari Hauan
  • Jeg går alltid til jobb. I dag var det ti minusgrader og dermed færre fotgjengere enn vanlig. Biler sto tett i tett utenfor barnehagen jeg passerer, og ungene, innpakka i tjukke kjeledresser, ble lempa inn døra av travle foreldre. Bussene var stappfulle, og de få som tok beina fatt, hadde så vidt en glippe mellom skjerfet og lua, blikket festet i bakken og målrettet gange. Idet jeg krysser Storgata, blir det folksomt. Velkommen til Grønland. Her er det liv, uansett vær.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Terning

Fri oss fra politisk Yatzy», klaget Civita-sjef Kristin Clemet nylig i et surmaga angrep på medienes terning­kast på parti­lederdebattene. Her er jeg og Clemet hjertens enig. En illustrasjon på uvesenet var en overtent Hanne Skartveit som etter mandagens debatt skulle jakte ned SV-lederen for å overlevere henne «terningkast 2» for åpent kamera. Hvorfor fikk Bergstø 2? Først og fremst, ifølge VGs analyse, fordi programlederen brukte en halvtime på å slippe henne til. Da så. Hva mener VG hun skulle gjort egentlig? Sparka Fredrik Solvang i skrittet og tatt mikrofonen hans? Truet til seg taletid med Arild Hermstads rekvisitt-gulrot? I tillegg var SV-lederen belærende og med for mye patos om både formuesskatt og å trekke oljefondet ut av Israel, mente Skartveit. Selv tenker jeg Skartveit, som ligger langt til høyre både politisk og i synet på Israel – rett og slett er uenig med Bergstø. Skartveit er ikke aleine.

Jo Røed Skårderud

Ferie

Kommentator i VG Shazia Majid har vore i Nord-Noreg for fyrste gong, og har skrive om det. Ho har lært at det kan vere problematisk at det er veldig mange menneske samla på ein stad i Lofoten, men har likevel konkludert med at det må vere slik. Lofoten er trass alt heilt unikt, skriv ho i ein kommentar. Men korleis kan ho vite at det er heilt unikt når ho aldri før har vore nord for Trondheim? Eg har vore mange forskjellige stader langs kysten vår, og Lofoten er ikkje heilt unikt. Det er veldig vakkert, men det er det mange andre stader òg. Den heilt enorme samlinga av tilreisande gir ingen meining.

Aleksander Åsnes

Nirvana/Samsara

Debatten rundt Øyafestivalen og moderselskapets Israel-forbindelser nådde sitt toppunkt i helgen. Den norske rapperen Musti stilte med et banner med påskriften «Death, death to the IDF» under sin konsert. «Dere tillater et føkkings folkemord», ropte hun fra scenen. Klassekampen har tidligere omtalt at selskapet som eier Øyas eiere, KKR, er tungt investert i israelske selskap, herunder boligselskaper som averterer eiendommer på okkuperte Vestbredden. I tillegg til etiske diskusjoner rundt boikott, reiser slike eierforhold et annet, mer filosofisk spørsmål: Hva skjer med kunstens potensial for politisk motstand, for systemkritikk, når også kunstens arenaer eies av storkapitalen? Ifølge filosofen og cyberpunk-skribenten Mark Fisher har kapitalismen en oppsiktsvekkende evne til å absorbere selv de mest radikale ideer og gjøre dem til en vare som den så selger til lydige konsumenter – oss. Når gigantiske selskaper inntar kunstens arenaer, risikerer kunsten å miste sitt subversive og potensielt systemomveltende potensial, argumenterer han. En som skjønte dette, var Nirvana-frontfigur Kurt Cobain, mente Fisher, som langt på vei antyder at det var en av grunnene til vokalistens eksistensielle angst. «Nothing runs better on MTV than a protest against MTV».

Pernille Ekornrud Grøndal