Med andre ord

Den norske samaritan

En ny politisk elites makt over bistands- og integrasjonspolitikk skapte det multikulturelle Norge, skriver Terje Tvedt.

Norge i verden: Den norske samaritan – her representert ved Jan Egeland, FNs dæværende visegeneralsekretær for humanitære spørsmål i 2006 – har de siste tiårene vært i sentrum for norsk oppmerksomhet og politikk, skriver Terje Tvedt. Foto: Tugela Ridley, AFP/NTB Scanpix Norge i verden: Den norske samaritan – her representert ved Jan Egeland, FNs dæværende visegeneralsekretær for humanitære spørsmål i 2006 – har de siste tiårene vært i sentrum for norsk oppmerksomhet og politikk, skriver Terje Tvedt. Foto: Tugela Ridley, AFP/NTB Scanpix

Da Norges mest kjente professor i historie, Jens Arup Seip, holdt sitt sagnomsuste foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Det Norske Studentersamfund den 14. september 1963, sammenfattet han landets utvikling de siste hundre årene ved å hevde at det hadde gått fra å være en embetsmannsstat på 1800-tallet til å bli en ettpartistat i begynnelsen av 1960-årene. Det Norge han skildret, var en nasjonalstat, konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, videreutviklet av det moderne og sosiale gjennombruddet i første halvdel av det 20. århundret, og som under arbeiderbevegelsens ledelse hadde fått en sterk posisjon som hele folkets stat.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Meninger