«Yes. I’m still fucking angry!» Roskilde 2013. Henry Rollins peser rundt på scenen, like energisk som da han frontet hardcorebandet Black Flag på åttitallet. Jeg datt av det musikalske Rollins-toget for tjue år siden, men hans spoken word-opptredener elsker jeg fortsatt. For han er så sint. Og morsom. Tiår etter tiår. Og hver gang jeg ser ham blir jeg også sint igjen. På det litt udefinerbare «systemet». På rasister. På kjipe idioter verden over.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
