Gir det mening å skrive norsk historie i en stadig mer globalisert verden? Mitt svar vil være det samme som den britiske historikeren Tony Judts: Det er mellomnivået – området mellom de lokale detaljene og de globale spørsmålene – som teller. Det nivået har vært og er fremdeles for de aller fleste av oss bestemt av nasjonalstaten og dens institusjoner. Det er nok slik at vi ikke kan reflektere over og diskutere livet innenfor nasjonalstaten uten også å tenke utover de nasjonale grensene. Men den refleksjonen og den diskusjonen vil stadig finne sted innenfor grensene.
Sett i et historisk lys er toleransen i det norske samfunnet enestående. Det er ikke gitt at den vil overleve i en ny, urolig tid.
På toppen av verden?
