Et stykke ut i Jane Austens berømte roman «Fornuft og følelse», eller «Sense and Sensibility» som originaltittelen lyder, blir man som leser vitne til en samtale mellom Elinor Dashwood, kjent for sin gode dømmekraft, og den pralende og forfengelige Robert Ferrars, denne gangen på full fart inn i en lang, selvhenført utlegning om det sublime ved en hytte. «Elinor sa seg enig alt sammen», opplyser fortelleren stillferdig, «for hun syntes ikke han fortjente fornuftsbasert motstand».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
