Når et år liksom aldri vil ta slutt

Det er etter hvert gått en form for rutine i dette. Hvis man skriver om kunst i en avis over litt tid, er man etter hvert blitt tildelt rollen som spåmann og klarsynt opptil flere ganger, vanligvis rundt nyttår. Noen ganger etter en katastrofe. Og noen ganger fordi man helt av seg selv har klart å manøvrere seg inn i denne posisjonen, drevet av demoner utenfor ens umiddelbare kontroll. Og nå sitter jeg her igjen og rister av like deler dyp ektefølt harme, og en forsiktig – veldig forsiktig – optimisme.