Min yngste datter ringte nettopp. En venn av henne hadde tatt livet av seg. Datteren min er knust, så tungt når unge mennesker dør – alltid tungt så klart, men hva faen skal man si som trøst til dem som er igjen? Og hva føler man selv? Vi mennesker er som store isfjell, man ser kanskje ti prosent av oss. Mennesket er et mysterium. Fremdeles.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
