Slik kunne fortidas tenkere vite hva 2000-tallsmenneskene skulle drive med. Tekst: Lars U. Larsen Vegstein
Novellen «The Machine Stops» av britiske E.M. Forster tar leseren med til et trangt, sekskantet rom uten et eneste vindu. Fra usynlige høyttalere summer en melodi. I en lenestol i midten av rommet sitter en kvinne, halvannen meter lang og blek som en sopp. En bjelle ringer. Kvinnen, som heter Vashti, trykker på et elektronisk apparatur. Berøringen får musikken til å slå seg av, stolen flytter på seg, og en skjerm lyser opp. Det er sønnen Kuno. Han bor på andre sida av jordkloden, men de kan se og høre hverandre.