Så ser det ut som at Donald Trump har vunnet presidentvalget i USA. Det går på tvers av de fleste meningsmålinger i forkant, men det følger en svært farlig internasjonal tendens. Hvordan kom vi hit?
For knapt to år siden begynte det å bli spennende å være på venstresida. I starten av 2015 vant Syriza valget i Hellas og satte i gang en knallhard kamp mot EUs kuttpolitikk. Podemos var også på kurs til å bli det største partiet i Spania. Dette toppet resultatene selv fra venstresidens tidligere sterkeste tid i Vest-Europa etter krigen – Eurokommunistenes oppslutning på 1970-tallet. Noen måneder senere seilet i tillegg Jeremy Corbyn opp og vant ledervalget i britiske Labour, og den uttalte sosialisten Bernie Sanders var på vei til å ta igjen Hillary Clinton i nominasjonskampen i det Demokratiske partiet i USA.
Der man for noen måneder siden kunne drømme om en president Sanders og en statsminister Corbyn som kunne slå tilbake nyliberalismen, sitter vi nå med en president Trump og en statsminister May som viderefører den, sammen med en god dose fremmedfrykt.
I november 2016 ser alt mørkere ut. Syriza fikk ikke den støtten fra sosialdemokratene i EU de hadde håpet på. «Sentrum-venstre» gikk i kompaniskap med de konservative for å knuse Syriza, tvert imot selv de økonomiske advarslene fra IMF. Dette ga også Podemos en knekk på meningsmålingene.
På tross av at Corbyns Labour hadde gjort et godt lokalvalg, startet etablissementet i partiet et opprør for å bli kvitt ham etter brexit-avstemmingen. Selv om han vant også nyvalget, har det interne bråket svekket Labour slik at det blir svært krevende å hente inn Toryenes forsprang.
I USA ble Sanders aktivt motarbeidet av ledelsen i det Demokratiske partiet i nominasjonskampen hvor han endte opp med å tape for Hillary Clinton. Som nå altså taper for Donald Trump.
Når jeg ser på alle Trumps utspill, minnes jeg en passasje fra Göran Häggs Mussolini-biografi, hvor han maler et bilde av diktatoren som noe helt annet enn «læregutten» til Hitler:
«Mussolini var en helt annen mennesketype, leder og skurk. Fra 1915 av traktet han etter en enste ting – makt. I løpet av de neste tretti årene rakk han å uttrykke og svikte stort sett hver eneste kjente oppfatning på denne jord. Han var en mer moderne politiker enn sine samtidige, selv om opplegget med uniformer, ritualer, parader og allsang tippet helt over. Han minner om dagens politikere, som i stedet for å ta opp spørsmål opp fra en ideologisk overbevisning tar fatt i saker som slår an og gir dem selv og partiet deres makt.»
Mangelen på tydelige politiske svar har vært et kjennetegn i Trumps kampanje. Det hjelper selvsagt ikke at han også bygger på mye retorikk vi kjenner igjen fra den klassiske fascismen. Han bygger opp etniske motsetninger og spiller aktivt på sitt macho-image, på samme måte som både Mussolini gjorde, og som for den saks Putin gjør.
Mer bekymringsfullt blir det når Republikanerne samtidig omsetter dette i handling og utnytter sin makt regionalt til å legge ned stemmelokaler der etniske minoriteter i hovedsak stemmer, etter en uthuling av den såkalte Voter Supression Act – loven som endte segregeringen. I et annet ufint trekk ser vi hvordan Toryene i Storbritannia nå er i ferd med å endre grensene i enkeltmannskretsene på en taktisk måte, slik at de sikrer sine seter og svekker Labour sine.
Makten brukes altså allerede aktivt for å undergrave de demokratiske systemene. Det er ikke i utviklingsland. Det skjer ikke av partier på ytre høyre som har svingt seg til makta i et ustabilt Øst-Europa (selv om det skjer der også). Det er de tradisjonelle statsbærende «moderate» konservative partiene i USA og Vest-Europa som gjør det. Det bør bekymre alle som bryr seg om demokrati.
Enkelte i Norge har ment at Trump er et tryggere utenrikspolitisk valg enn Clinton. Det mener jeg er ren gambling. I tillegg til hans åpenbare mangel på tydelig politikk, gjør hans «tough guy»-image at enhver provokasjon må svares med hard hånd. Jeg kan minne om at man sa akkurat det samme om George W. Bush – at hans presidentperiode ville bli mer introvert. Det endte med den mest krigerske og katastrofale amerikanske utenrikspolitikken i manns minne.
Dette er en langsiktig utvikling hos Republikanerne. Det er ikke vanskelig å se at de republikanske presidentkandidatene som har vunnet de siste tiårene har vært nettopp av de mer ytterliggående og populistiske. Og det har kanskje gått fra vondt til verre: Reagan, Bush jr., Trump.
Enkelte har ytret at det er arbeiderklassen som bærer fram denne populistiske bølgen. Statistikk viser at det ikke stemmer. Trumps velgere har over gjennomsnittlig inntekt, og er heller ikke spesielt hardt rammet av den økonomiske krisa. Vi ser likevel at de på tross av relativt høy inntekt har mindre utdanning – mer penger enn kunnskap.
Det er for øvrig velkjent for høyrepopulistiske partier. I tillegg er det en overvekt av menn og etnisk hvite. En karikatur på Trump-velgeren blir dermed ikke den fattige arbeiderklassen som har mistet jobben, men en sint og redd, lavt utdannet hvit middelklasse.
Det er én politisk kraft som mer enn noe annet nå har lagt veien åpen for Nord-Amerikas og Europas høyrepopulister. Det er sentrum-venstre – sosialdemokratene, eller i USAs sammenheng de liberale demokratene. For det første har de brukt tid og krefter på å bekjempe utfordrere fra venstre heller enn på å bekjempe høyresida.
Vi så det med den knallharde linjen mot Syriza, som åpenbart var politisk motivert. Vi så det nylig når det spanske sosialistpartiet etter et internt kupp valgte å stilltiende støtte den sittende høyreregjeringen heller enn å gi makt til Podemos. Vi så det når Labour-eliten heller enn å utnytte brexit til å angripe et svekket konservativt parti valgte å ødelegge sitt eget. (Her kan man mistenke at mange blairister heller vil ha Theresa May som statsminister enn Corbyn). Og vi så det på de ufine sabotasjeforsøkene ledelsen i Demokratene hadde mot Sanders.
Mens sosialdemokratene gjør det de kan for å knuse alle til venstre for seg, åpner de konservative partiene seg mot den rasistiske ytre-høyre-retorikken. Vi ser det på Theresa Mays utspill, men vi ser det også på Sarkozy i Frankrike. Republikanerne i USA er i ferd med å bli overtatt av Tea Party-ideologi.
Samtidig angriper sosialdemokrater over hele Vesten nettopp de strømningene som kunne være et svar på utfordringen fra ytre høyre – de bevegelsene som har trukket tusener på tusener av ungdommer ut på gatene. Hvorfor gjør de det?
Delvis frykter nok sosialdemokratene at de radikale venstrepopulistiske strømningene skal bli deres undergang. De har ikke forstått at den manglende oppslutningen deres skyldes deres egen politikk, og ikke andres. Men delvis henger sentrum-venstre også fortsatt fast i en idé om at kampen om sentrum er veien til politisk makt. Problemet er at det i stadig flere land ikke lenger stemmer. I USA burde den ideen ha blitt lagt død allerede med George W. Bush’ to valgseiere. Han vant valget ikke gjennom å vinne over sentrumsvelgere. Han vant gjennom å mobilisere de mest konservative.
Det er to årsaker til denne utviklingen. Den ene er en tydelig polariseringstendens de par tiårene, som er blitt forsterket av den økonomiske krisa siden 2008. Når frontene blir hardere, blir det færre som sitter på gjerdet i sentrum. I tillegg har valgdeltakelsen i svært mange land gått ned. Da trenger man noen som engasjerer og får folk til å gå og stemme heller enn noen som ikke støter noen velgergrupper fra seg. Det er på tide å legge fra seg gamle vaner fra 80- og 90-tallet og tenke nytt.
Det er svært skumle politiske strømninger som er i bevegelse i Europa og Nord-Amerika nå. De vil stille mange politikere på en prøve. De konservative må ikke gjenta gamle feil med å ta de inn i varmen for å sikre seg politisk makt.
Sosialdemokratene må på sin side ikke glemme den gamle lærdommen fra Einar Gerhardsen: «Husk, fienden er alltid til høyre.»
Ronny Kjelsberg
