Essay

Har vi ham nå?

Regimetro eller regimekritisk? Sovjetunionens kanskje fremste kunstner har aldri vært lett å plassere. I sin siste roman kommer Julian Barnes tett på Dmitrij Sjostakovitsj.

I arbeid: Dmitrij Sjostakovitsj (til venstre) sammen med regissør og teaterleder Vsevolod E. Mejerhold, forfatter Vladimir Majakovski og kunstner Aleksandr Rodtsjenko. Bildet er tatt under arbeider med oppføringen av Majakovskijs «Veggelusen» i 1929. Foto: Novosti/Scanpix I arbeid: Dmitrij Sjostakovitsj (til venstre) sammen med regissør og teaterleder Vsevolod E. Mejerhold, forfatter Vladimir Majakovski og kunstner Aleksandr Rodtsjenko. Bildet er tatt under arbeider med oppføringen av Majakovskijs «Veggelusen» i 1929. Foto: Novosti/Scanpix

Da Dmitrij Sjostakovitsj døde i 1975, var han Sovjetunionens og en av verdens mest bejublede komponister. Fire år senere sprang bomben. «Testimony», Sjostakovitsj’ angivelige memoarer diktert til Solomon Volkov, ble gitt ut i USA. Den Sjostakovitsj som her kom til orde var en helt annen enn den fremragende og lojale representanten for kommunismen sovjetmakten pleide å fremstille ham som, med brystet fullt av Lenin-ordener og Stalin-priser. I «Testimony» møter vi tvert imot en bitter og svært regimekritisk komponist. De mektige symfoniene, som ofte kulminerer i voldsomme crescendoer med pauker og et helt batteri av slagverk, måtte for all del ikke oppfattes som musikalske uttrykk for sovjetstatens triumf. Tvert imot er disse partiene med hensikt så overdrevent kraftfulle, hevdet komponisten, at enhver vil forstå at det de egentlig uttrykker, er den totalitære statens terror og groteske feiring av seg selv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Essay

Blir forfat­teren snart overflødig?

Kommentar

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Blad, blad, blad

Sommer­lek­tyre for rookies.