Åpen som en ruin

Det kan virke som et vågestykke når litteraturforskere putter en bunke vidt forskjellige litterære verk i en suppegryte og forsøker å snuse seg fram til såkalte «tendenser». Det oppfattes kanskje i stigende grad som et besynderlig nerdete grep, i takt med at litteraturvitenskap, med sine gode intensjoner om opplysning, skrumper inn og bort fra samfunnet, og vekk fra det offentlige ordskiftet. Nå senest med det danske tidsskriftet Kritiks tragiske død. Nerden har likevel alltid vært en heltefigur i min verden, og det er ingenting formalistisk over Tue Andersen Nexøs arbeid. På den måten kan en si at han selv er del av den sosiale vendingen han forsøker å påvise i boka med det nydelige bokstavrimet i tittelen, «Vidnesbyrd fra velfærdsstaten». Her har han puttet de siste 20–30 årenes samtidslitteratur fra alle skjønnlitterære sjangre i suppegryta si for å ettersøke endringer i måten samfunnet, forstått som ruinene fra velferdsstaten, beskrives.

Det er en ambisjon som går på tvers av et kommersielt massemediespråk som helst vil ignorere to størrelser: Først, bort med kunstbegrepet, kunst er juggel, en slags julepynt som skjuler det faktum at forfatteren alltid skriver om seg selv. Bort må også forestillingen om at en forfatter kan interessere seg for et «vi» i stedet for et «jeg», altså være interessert, ikke bare i kjernefamilien, men i … ja, samfunnet. Det kan virke som at det er et stort press på litteraturen for at den skal innordne seg i et system hvor kunstbegrep og kollektivitet forsvinner til fordel for den spektakulære forfatterpersonligheten. Andersen Nexøs forskning tramper med tunge støvler på den typen retorikk, han stiller seg opp og spør: Hva er det med samfunnet? Noe som er en veldig god grunn til å fatte interesse for boka hans.

Den velferdsskepsisen han forsøker å påvise i samtidslitteraturen kan sies å henge sammen med det generelle oppgjøret med kulturradikalismen som har foregått i Danmark, dels som en høyreorientert verdikamp. I portrettet av den pedofile overgrepsmannen Gustav, viser Kristian Ditlev Jensen («Det bliver sagt», 2002) for eksempel hvordan kulturradikale idealer om frigjøring kan ha en dyster klangbunn av overgrep. Det som ifølge Andersen Nexø er igjen av velferdsstaten er, som det poetisk lyder, en tilsandet institusjonell ruin. Den illustreres på forsiden med fotografier i melankolske blå og grå farger av verket «Gazebo» (2015), av den danske kunstnergruppa AVPD, som står på Ishøj Strand. Andersen Nexø kunne brukt andre ord. Han kunne påvist en økende grad av kapitalismekritikk i samtidslitteraturen, men «kapitalisme» er ingen særdansk konstruksjon. Det er en mye mer abstrakt (og muligvis importert) størrelse enn nettopp velferdsstaten med sine gode intensjoner, som langsomt, nærmest under føttene våre, har blitt omfortolket til en neoliberalistisk konkurransestat.

Noen av de størrelsene som defineres som velferd, og som Andersen Nexø bruker hvert sitt avsnitt på, er for det første beskrivelser av sosial oppdrift. Det er en kvalitet i velferdsstaten at det legges til rette for en klassereise, alle bør ha mulighet til å bryte med sin sosiale arv, også fattige barn skal kunne søke på universitetet. Her undersøkes litteratur som er flyttet ut av hovedstaten og til provinsen. For eksempel Helle Helle og Ida Jessen, som portretterer provinslivet og mulighetene for sosial oppdrift, som gjerne betyr skadeskutte drømmer om å flytte til en storby og omfavne de mulighetene som finnes der.

For det andre skal du i velferdsstaten ha mulighet til å overgå kroppslige hindringer og leve det gode liv. Romaner av Lars Frost, Pablo Llambias og Christian Jungersen brukes i en overraskende analyse til å se på hvilke muligheter den handicappede kroppen har for å overskride sine begrensninger. Kan den for eksempel ha et sexliv? Dette er to gode eksempler på grunnleggende verdier om likhet som er innskrevet helt konkret i velferdsstatens fundament, en kode som kulturradikale forfattere som Villy Sørensen og Hans-Jørgen Nielsen var med på å skrive. Velferdsstatens grunnkoder var altså delvis skrevet av skjønnlitterære forfattere, en posisjon de yngre forfattergenerasjonene kan se langt etter i dag.

Men hva er det med denne sosiale vendingen? Det betyr neppe at en hel forfattergenerasjon har gjenlest Karl Marx og marsjerer i takt, Andersen Nexø peker på langt mer subtile bevegelser. Framstillingen av samfunnet som et monolittisk system som en kan overvinne med sin kreative individualisme (en gjenganger i 1970-tallets litteratur), er erstattet av et uoverskuelig nettverk av relasjoner. Samfunnet snakker ikke med en autoritær stemme ovenfra, men kommer til syne i hverdagslige situasjoner, i samtaler med andre og møter over en skranke på et rådhus. Når Nielsen med hukommelsestap prøver å melde seg i systemet («En biografi», 2003), er han et sort hull, han blir bare til hvis han kan registreres. Systemet skal kalle ham fram, ellers eksisterer han ikke.

På lignende måte har jeget i lyrikken slått en gigantisk kollbøtte og beveget seg bort fra den nærværsmetafysikken som Poul Borum og Søren Ulrik Thomsen var talsmenn for i 1980-åra. Kanskje tydeligst i Lars Skinnebachs lyrikk fra «I morgen finnes systemene igjen» (2004) og framover, hvor jeget som sådan er fraværende – og snarere gir seg til kjenne i form av et brutalt, kakofonisk vev av sitater. Jeg vil gi Andersen Nexø rett i at det kan kalles en sosial vending, men det er neppe en entydig bevegelse.

Andre steder i det lyriske landskapet har det personlige blitt politisk på en akutt måte. For eksempel hos Maja Lee Langvad som har «skrevet sitt liv» på en måte ingen trist kjendisbiografi kommer i nærheten av, nemlig i konseptuelle dikt («Hun er vred», 2014) med bakgrunn i sin egen erfaring med transnasjonal adopsjon. Langvad blir nevnt i forbindelse med det Andersen Nexø kaller avsmaken for fiksjon, et annet typisk tegn på en sosial vending. Her retter han et tiltrengt karateslag mot litteraturforskerne Poul Behrendt og Jon Helt Haarder, som med begreper som «dobbeltkontrakten» (Behrendt, 2006) og «performativ biografisme» (Haarder, 2014) har forsøkt å analysere denne fiksjonsavsmaken som har preget dansk litteratur siden slutten av 1990-tallet. Ingen av dem kobler i særlig grad an til større samfunnsendringer i analysene sine. Også her bidrar Andersen Nexø imidlertid med viktige perspektiver.

Nå er det ikke sånn at alle forfattere er venstreorienterte, eller overhodet enige om at det er relevant å melde fra om politisk ståsted, men den diagnosen Andersen Nexø nærmer seg kan nok kalles venstremelankoli. Vekker et fullendt byggverk eller en tilsandet ruin et sterkt håp? Kan ikke ruinen være et bilde på det åpne verket, på at det finnes muligheter for interaksjon? Kanskje det er derfor vi har fått en – til tider hysterisk – festival- og eventkultur. Det er muligvis en tendens til å se mørkt på ruinene av et byggverk som vekket håp gjennom barndom og ungdom, men de er vel også en invitasjon til å bygge videre, bygge hybrider, bygge nye sosiale skulpturer og nye språk.

En versjon av denne teksten har også stått på trykk i Information. Andersen Nexø stiller seg opp og spør: Hva er det med samfunnet?

Susanne Christensen