Er det lov å si at man virkelig hater et annet menneske?
22. juli – en dato som fyller meg med det som på gammelmodig språk ble kalt lede. Det nærmeste man kommer i dagens språkdrakt er nok vemod. Jeg blir bare så umåtelig trist, når jeg tenker tilbake på hva som skjedde.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg kommer til å tenke på hva Tron Øgrim sa i en debatt med Kåre Willoch i Studentersamfundet: «Jeg kan jo for faen ikke mene at jorda er flat, selv om også Willoch mener den er rund!» Tenk at jeg en dag skulle være hundre prosent enig i et forslag som fremmes av Unge Høyre. Ine Marie Eriksens jenter og gutter vil innføre obligatorisk siviltjeneste for all norsk ungdom. For lenge siden ble alle gutter i Norge innkalt til førstegangstjeneste. 12 måneder i «forcen». De fleste grua seg, og mange gjorde alt for å snike seg unna. Om du ikke var fysisk skikka til strid, men ikke fikk legen til å stemple deg som «udyktig», blei du gjerne plassert i en eller annen kategori «arbeidsdyktig» – med mulig framtid som latrinetømmer i Troms. Poenget er at ingen i utgangspunktet slapp unna. Førstegangstjenesten var obligatorisk.
Arild RønsenKlassekampens leder forrige lørdag var befriende lesning. Det er ikke hverdagskost å se at en av de store avisene protesterer mot Natos historiske opprustning: «Femprosentmålet finnes fordi det tjener USAs interesser. Styrkeoppbyggingen i Europa avlaster det amerikanske militæret, som dermed står friere til å true og intervenere andre steder på kloden.» Klassekampen konstaterer det åpenbare: «Når europeiske land tillater USA å diktere budsjettene deres, går det ut over europeernes velferd.» Dette faktum er underkommunisert, for å si det forsiktig. Ei krone kan bare brukes én gang – og når den brukes på F-35 bombefly, blir det nødvendigvis ei krone mindre til helse eller skole eller annen samfunnsnyttig virksomhet. Sånn er det i alle land som ikke har 20.000 milliarder kroner i et oljefond, og det gjelder alle andre land enn Norge. Femprosentmålet er med andre ord et storstilt, målretta angrep på den europeiske velferdsstaten. Mens den amerikanske militærindustrien håver inn milliardkontrakter.
Arild RønsenHvor nær ved å sprekke var Nato i Ankara denne uka? I forkant av møtet i Det atlantiske råd gjentok Donald Trump at USA «må ha Grønland». Han talte som om det ikke er et hvis, men et tidsspørsmål før han tar øya. Trump gjentok aldri truslene i møtesalen, men hva hadde skjedd om gjorde det? Statsminister Jonas Gahr Støre var krystallklar: Hvis Trump i det formelle møtet hadde gjort krav på Grønland, ville Norge «og flere andre» ha markert motstand. Støre syntes å være utpekt som en slags opposisjonsleder. Men hva hadde skjedd? Ville Trump reist seg opp og forlatt møtesalen? Og på den måten markert at det er slutt på det transatlantiske Nato? Trump slenger om seg med nedlatende karakteristikker av alle han er uenig med, og det synes å være bred enighet om at USAs president er skolegårdens største bølle. Likevel får han tommel opp av et samla Nato. For er det ikke Trump som har åpna våre naive øyne? Mannen som har fått oss til å forstå at den russiske fare kan møtes på én, og bare én måte: våpen, og enda mer våpen? Men trenger vi egentlig flere Kate Hansen Bundt-er og Janne Haaland Matlary-er? Folk som mener at den mest vanvittige militære opprustninga verden noen gang har sett er «uunngåelig»? Hvem er det som tjener på dette? Overskrift i Aftenposten i går: «Krigen kan gi 1000 nye jobber på Raufoss».
Arild Rønsen