Impe­ria­listisk krig?

Krafta di trengst!

Korleis er det mogleg å framleis stå oppreist når det kjennest som at heile verda ristar? Når heile verda gynger som urolege bølgjer ein stormdag på Vestlandet og det kjennest nest som at det er vi som blir kasta og vaska og knust av bølgjene mot berget? Trua på framtida skummar som kvite bølgjetoppar før dei forsvinn som om dei aldri har eksistert i anna enn vår eigen fantasi. Våg aldri å tru at dei rettigheitene vi har i dag, er evige. For kvinner i Iran har deltatt i politikken. Kvinner i Afghanistan har gått på skule. Kvinner i Polen har teke lovlege abortar. Dei store kreftene arbeider i det små, og i det grå og dei truger kanskje ikkje meg direkte i dag, men ei syster, ei mor, nokon eg aldri har møtt, som tviheld om livet og trua og retten til å vere. Sjølv tusenvis av kilometer vekke er ho, hen, den, likevel ein av oss. Vi er så mange og dei kan ikkje knuse oss alle. Det finst ikkje nok vind og bølgjer og institusjonar med makt som kan knekke oss. Vi er sterke når vi står saman, for vi er moloen som tek imot bølgjeslaga og dempar kreftene, men pass på no, krafta vår trengst meir enn aldri.