Det er snart ni måneder siden jeg så bildene av treårige Alan Kurdis druknede kropp for første gang, men følelsene som vekkes i meg, er fortsatt de samme. I motsetning til før jeg selv ble far, virker denne reaksjonen – en slags tetning i brystet – umulig å verge seg mot. Man tar seg i å nistirre på bildene og håpe at han på magisk vis skal sette armene i sanden og reise seg igjen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
