Klokka er ett en høstettermiddag, og San Francisco har blitt eltet i solskinnet hele dagen. Kay Ryan er i fint driv. Vi sitter utenfor The Presidio Social Club, østersene er nettopp kommet på bordet, det er et ypperlig måltid. Jeg funderer på om de små skapningene fortsatt er i live, noe som utløser en ny liten ordstrøm fra Ryan – utvilsomt den morsomste poeten i det engelske språk siden Larkin:
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
