1979. Ti år har gått siden min fremtidsrettede pappa så på meg med stort alvor og sa: «Norge har funnet olje, Kristin. Vi vet ikke helt hva det betyr enda, men jeg kan love deg at alt kommer til å bli annerledes.» Han hadde rett, faren min. Dyptgripende omveltninger var på gang, det var bare ikke synlig enda. På overflaten var vi fremdeles et fattig land, en grå og ubetydelig steinrøys i utkanten av Europa. Og Oslo? En grop i røysa ingen visste at fantes – bortsett fra oss da. Vi som bodde der.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
