Etter den første voldsomme fortvilelsen var sinne det neste som tok meg da jeg kom hjem fra Utøya. Først et sinne mot gjerningsmannen, deretter mot andre som delte deler av tankegodset. Jeg hadde behov for et oppgjør. Beskjeden var at det måtte vente. Det var ikke tid og sted. De hadde rett. Nå har jeg venta i fire år. Jeg har venta lenge nok.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
