Endestasjonen

Adolf Eichmann, den organisatoriske hjernen bak Hitlers «endelige løsning av jødespørsmålet», lignet ikke noe monster, men en vanlig kontorist. Personlig hadde han heller «ingenting imot jøder». Dette faktum melder seg umiddelbart i bevisstheten under lesningen av svenske Steve Sem-Sandbergs siste roman «De utvalgte», som gjenskriver et av de verste kapitlene i nazismens forbryterske historie: barneeutanasiprogrammet, det vil si rasehygienikernes plan om å utrydde alle «genetisk mindreverdige barn» i Det tyske riket, slik at arvestoffet deres ikke skulle få anledning til å forurense den ariske rasen som var utpekt til å sikre Førerens tusenårsrike. Felles for ofrene var at de led – eller ble påstått å lide – av et nedarvet fysisk eller psykisk handikapp.