Norges største romanforfatter bedyrer at han ville følt seg som en «lurendreier» om han tok til å dikte seg inn Anund Rolleivson og de andre personene i sin siste roman, fordi «Dag Solstad er ikke Anund Rolleivson». Slik er, satt på spissen, vårt litterære klima. Da føles Saul Bellows kullsviertro på fantasien, forestillingsevnen, som noe av et friskt pust: Hans insistering på å fortsette å leve seg inn i andre, og – på femtitallet, etter verdenskrigenes filleristing av humanismen, modernismens pessimisme med hensyn til hva vi kan vite og meddele hverandre, etter den realistiske romanens grunnstøting – på nytt å «åpne hjertet for bakerens døtre», for de mange individuelle skjebner …
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
