Kriger slutter aldri på noen ryddig måte. Selv rettferdige kriger – og det har aldri vært noen tvil om at det var riktig å nedkjempe Hitlers tredje rike – ender i fryktelig kaos. For generasjonene som er født etter 1945, er det lett å glemme dette. De som argumenterte for den amerikanske invasjonen av Irak, eller Vestens intervensjon i Libya, hadde stort sett ingen personlige minner fra militær konflikt. De trodde alt skulle ordne seg så snart diktatorene ble styrtet. Men ingenting ordner seg når man først har sluppet løs vold i stor skala.
Det var ikke bare sult, svartebørs og borgerkriger i 1945. En ny verden skulle stige fram fra ruinene, skriver Ian Buruma.
Ødeleggelse og gjenreising
