Skogsoppstand

Å skrive om friluftsliv er noe av et paradoks. Naturen avtvinger en slags taushet. Skogen forventer aldri at jeg mener noe, krever bare at jeg gjør ting: holder meg varm, finner ved, lytter, ser. De storslåtte betraktningene, om skogen og menneskets forhold til skogen, pipler fram først når turen er over, når myrvannet i støvlene er fordampet og jeg sitter komfortabelt tilbakelent i et oppvarmet rom, bare bållukta fra yttertøyet i gangen som et gjenstridig minne om et samvær med naturen. Når jeg skal skrive om friluftsliv må jeg holde meg på en viss avstand, og på den måten blir jeg kanskje romantisk, muligens svermerisk, forledet av nostalgiske barndomsminner og forestillinger om det inderlige samspillet mellom mennesket og maktene i riktig gamle dager. Men kan det ikke også være noe mer, friluftslivet? Jo, jeg vil slå et slag for friluftslivets kulturkritiske dimensjon.