Gryr i norden

Arbeidsliv i det blå

Hva er «trygt, familievennlig og fleksibelt» med å ikke vite om du fortsatt har jobb neste år?

Hvem bestemmer? Den blå regjeringa vil frata fagforeningene innflytelse, slik at bedriftene alene kan få bestemme mer over de ansattes arbeidstid, skriver Mona Bjørn. Foto: Jon Olav 8NesvolD, NTB 8scanpix Hvem bestemmer? Den blå regjeringa vil frata fagforeningene innflytelse, slik at bedriftene alene kan få bestemme mer over de ansattes arbeidstid, skriver Mona Bjørn. Foto: Jon Olav 8NesvolD, NTB 8scanpix

Vingeklipping av fagforeningene, mer makt for arbeidsgiverne til å pålegge mer overtid og søndagsarbeid og flere midlertidige ansettelser er det mørkeblå arbeidslivspolitikk har å by på. I midten av juni sendte arbeids-minister Robert Eriksson (Frp) regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring. Selv omtaler han dem som en modernisering av loven som «skal skape et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Gryr i norden

Paradokset

I bransjer hvor det er dokumentert sosial dumping kan myndighetene allmenngjøre deler av gjeldende tariffavtale. Dette er gjort i ni ulike bransjer, blant disse er Fellesoverenskomsten for byggfag (FOB). Når en tariffavtale blir allmenngjort, blir minstelønnssatser til lovbestemt minstelønn i bransjen. Det har utvilsomt hindret mye sosial dumping, og er et godt verktøy for oss som er tillitsvalgte i disse bransjene. I FOB er det i tillegg til lønn, allmenngjort bestemmelser om kost og losji og at arbeidstakerne får arbeidstøy. Når det offentlige skal inngå kontrakter i næringslivet, oppstår det et paradoks: I bransjer hvor tariffavtalen ikke er allmenngjort,«skal oppdragsgiver stille kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje»(Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter mv. § 5a). Mens i de ni bransjene der tariffavtalen er allmenngjort, gjelder kun de allmenngjorte bestemmelsene, som minstelønn. I de områdene fagforbundene har krevd allmenngjøring på grunn av useriøse forhold og sosial dumping, sitter vi da igjen med noen få områder som reguleres ved offentlige anbud.

Maktmid­delet

I dag har arbeidsgiver rett til å bestride sykemeldinger. Det betyr at de kan stanse arbeidstakers inntekt på dagen, uten krav til dokumentasjon og uten konsekvenser selv når det ikke var grunnlag for å bestride. Bestridelse kan brukes som straff for arbeidstakere som har gjort seg upopulære, eller til generell skremsel og disiplin. Det er et maktmiddel arbeidsgivere ikke burde ha, i alle fall ikke i nåværende form. Konsekvensene for partene er asymmetriske. For arbeidstakeren er det potensielt måneder uten inntekt og den psykiske belastningen av å forsvare seg i en lang, byråkratisk prosess. Legen kan miste retten til å sykemelde.

Giftig bistand

Hvis du gir noen en pengegave, forventer du da å ha full kontroll på hvordan pengene blir brukt? Sannsynligvis ikke. Men den regelen gjelder visst ikke for USA, når de forsøker å styre hvordan mottakere av bistandsmidler forvalter pengene. Man kan argumentere for kontroll med pengestrømmer for å forhindre korrupsjon og hvitvasking. Men kravene USA stilte til Norsk Folkehjelp for å støtte dem med 400 millioner til minerydding, var helt ute av proporsjoner. Kravene handlet om å kontrollere at alle prosjekter og partnere Norsk Folkehjelp har, skal føye seg etter Trump-regimets ideologi, også dem som ikke baserer seg på denne pengestøtten. Stikkordene er likestilling, mangfold, inkludering og tilgang på fri abort.