Nasse Nøff

Marvin lever i et rosa helvete, hvilket har gjort ham så forvirret over sin egen tilværelse at han har begynt å gjøre som Lars Sponheim, å omtale seg selv i tredje person. Er du barnløs, eller kun har bidratt med flere gutter til denne verden, tenker du kanskje at «nå har det rabla for marvin, hva er vel bedre enn en rosa tilværelse». Tilhører du de som har døtre i en fire-fem-årsalderen, skjønner du helt sikkert hva marvin snakker om. I takt med at den endeløse kommersialiseringa av samfunnet vårt har ført de mentale tenårene stadig nærmere fødselen, ender et stort flertall av jentene når de er fire eller fem år i en periode der verden i stor grad handler om hvilken farge ting rundt dem har, rettere sagt om hvorvidt de er rosa eller ikke. Hjemme hos marvin er den eldste datteren inne i en slik fase, hvilket kan føre til kriser som for marvin og hans kjære kan synes uforståelige, men som kanskje handler om datterens dypt eksistensielle identitet? Man har imidlertid lært seg å leve med det, og å planlegge hverdagen for å hindre at slike kriser oppstår. Samtidig propaganderer man aktivt for alle andre farger, uten særlig nytte. Da marvin våknet denne morgenen slo imidlertid hans kjære alarm ved å opplyse om at man kort sagt hadde driti på draget og lagt samtlige av datterens rosa tøy i vaskemaskinen før man gikk til sengs (det må skytes inn at datteren skulle tilbake til barnehagen etter ferien og at krisen ved å mangle rosa tøy var ekstra stor denne morgenen). Det gikk heldigvis godt denne gangen, da man innerst i skapet oppdaget en kjole med noen rosa blomster. Men det var like før, tro marvin, det var like før. Du kødder ikke med rosa.