Det blir ofte påpekt at den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891-1937) utviklet hegemonibegrepet for å forklare fraværet av revolusjon i Vest-Europa etter første verdenskrig. I likhet med mange andre vestlige marxister, var Gramscis tenkning preget av det Jacoby (1981) har kalt «nederlagets dialektikk», hvor revolusjonens fravær forklares nettopp med henvisning til at den folkelige bevissthet var formet av forståelseshorisonter som støttet opp under status quo. I forlengelsen av denne observasjonen følger gjerne en forståelse av hegemoni som sosialt fenomen som en oppnådd tilstand preget av absolutt konsensus, der de herskende klassers ideer virkelig er de herskende ideer i den forstand at de har oppnådd status som universell forståelses- og fortolkningsramme i samfunnet. «Folk flest» gir sin tilslutning til den etablerte samfunnsordenen på grunn av hegemoni som oppnådd tilstand: De herskende klassers ideer er blitt et par briller som «alle» ser verden igjennom, og som får «alle» til å se verden på samme måte.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
