Følgende fire utsagn om vold i parforhold er alle «sanne» i teknisk forstand: (1) Vold mot kvinner foregår i alle sosiale lag, (2) Vold mot kvinner forekommer oftest i lavstatusgrupper, (3) Vold mot kvinner foregår i alle sosiale lag, men lavstatusgrupper er mest utsatt, og (4) Vold mot kvinner forekommer oftest i lavstatusgrupper, men ingen sosiale lag går fri. Når vi ser på foreliggende norsk empiri om vold i parforhold er det faktisk ikke mulig å si seg uenig i noen av disse påstandene. Alle kan rammes, men risikoen for å bli utsatt er samtidig sosialt skjevfordelt. Mitt anliggende er å diskutere hva slags konsekvenser slike resultater bør få for måten vi snakker om vold i parforhold på. Er det fortsatt greit å navigere etter kvinnebevegelsens parole om at vold i hjemmet kan ramme alle kvinner? Eller er det problematisk dersom utsagn som dette blir stående som «sannheten» om den private volden når empiriske studier viser at kvinner (og menn!) som befinner seg i en marginalisert posisjon er betydelig mer utsatt for partnervold enn befolkningen ellers?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
