Overtrykk og undertrykk

Cathrine Holst har i en intervjuserie åpnet debatt om hvorvidt feministisk kjønnsforskning ikke tar vitenskapelige idealer alvorlig nok. En av deltakerne, Fredrik Engelstad sier i Klassekampen 13. juli at «... forskning som tar utgangspunkt i undertrykte gruppers perspektiv ... kan komme i konflikt med sannhetsidealene i vitenskapen». Det har jeg tre kommentarer til: 1. Mer generelt sett er dette en ny liten flik av den gamle og meget omfattende debatten om vitenskapenes «verdifrihet». Dette ble lenge sett som et utvilsomt ideal. Men i positivismekritikkens tid snudde det til en uttrykt tvil om fullkommen «verdifrihet» i det hele tatt var mulig, og om ikke engasjert forskning, stikkord for eksempel «aksjonsforskning», kunne gi minst like sikre og viktige resultater. I senere år virker det som pendelen igjen har svingt tilbake. Jeg mener historieforskerne hele tida har hatt et nøkternt syn her: Verdiengasjert forskning kan nok forvrenge resultater, men det kan også styrke dem, for eksempel ved at en engasjert forsker jobber desto hardere for å foregripe motargumenter fra annerledes engasjerte kolleger. 2. «Undertrykte gruppers perspektiv»: Herbert Marcuse lærte meg i sin tid at Marx ikke så på (lønns-)arbeiderklassen som entydig undertrykt; nærheten til produksjonen gir den innsikter som er makt på lang sikt. Klassen er slik sett – i teorien – også frihetlig og fremskrittsrettet på en helt annen måte enn det «overtrykte» borgerskapet. Det som i sin tid ble kalt «Oslo-skolen i norsk sosiologi» ble ofte karakterisert som «problemorientert empirisme». En slik orientering rettet seg i liten grad mot undertrykte eller fremtidsrettede, og i utstrakt grad mot svake grupper, fanger, psykisk syke, utkantboere, samer osv., forsøksvis uten å falle i paternalismens felle. Denne tradisjonen fortjener fortsatt å huskes, bevares og praktiseres, selv om tanken om «svake grupper» nok har endret innhold til en viss grad. Den holdes da også i hevd internasjonalt, vel særlig i forskningsparadigmet til sosiologen Bourdieu og hans mange etterfølgere.3. Det er kanskje unødvendig å minne om at hvis man først bekymrer seg for å komme i konflikt med sannhetsidealer, så må det være like, om ikke mer risikabelt, og mer vanlig? å ta utgangspunkt i «overtrykte» – eller er det undertrykkende?