Korstogene

Hvor går grensen mellom idealisme og ren naivitet? Selve ordet «korstog» er ladet med konnotasjoner om storslagent kaos og urealistiske vyer. I vår verden, der vi gradvis stirrer oss blinde på effektivitet som et mantra mot alt ondt, har interessen for de burlesk-romantiske korstogene lenge vært et kultfenomen – kanskje særlig blant menn – og nå har denne interessen nådd den kulturelle overflaten. Jeg har sett filmen «Kingdom of Heaven» der korsfareren Balian av Ibelin lar seg friste av utsiktene til å gå opp i et større meningsfullt hele og få alle sine synder slettet ved å være med på å bygge Guds rike på jord. Det var idealisme og løfter om fordeler i livet etter dette som var lokkemiddelet for korstogenes fotsoldater. Men de som stod bak ideen om å kombinere pilegrimsferden med krig, altså pave og konge, var vel egentlig ikke like blåøyde. Fra muslimsk side ble korstogene i alle fall opprinnelig ikke oppfattet som religiøst motivert krig. Den arabiske historikeren Ibn al-Athir (1160-1233) karakteriserte de første invasjonene som del av frankernes ekspansjon, og så dette som en videreføring av deres erobringer i Spania, Nord-Afrika og Sicilia. Historiske kilder viser at man i Egypt klart skilte mellom koptere – den kristne menigheten som alltid hadde bodd der, og det de kalte frankere. I det store og hele var det muslimske riket lite opptatt av korsfarne, og hærføreren Salah al- Din (1138-1193) – kjent i Vesten som Saladin – som tok tilbake Jerusalem, forsøkte gjentatte ganger å få forsterkninger fra kalifen i Bagdad, men mottok aldri noe mer enn symbolsk støtte. Mens muslimene nøt godt av økt handel i Middelhavet, er det uomtvistelig at Europas intellektuelle liv ble dypt påvirket av islamsk vitenskap, filosofi og medisin som følge av korstogene.