Litteraturen er full av reiser, bokstavelige og allegoriske. Antikkens helter dro ut i krig og vendte hjem til kona via så lange omveier som mulig, mange erfaringer rikere, og kanskje en ofret datter fattigere. Men hva gjør man ikke for å få vind i seilene? Senere tiders litterære helter var ikke mindre rastløse. Noen besøkte både helvetet, skjærsilden og paradis; andre red ut til kamp mot vindmøller, dro på hvalfangst, eller dampet opp Kongoelva for å trenge inn i mørkets hjerte. (Kvinnene ble som regel hjemme, i alle fall i bøker skrevet av menn.) Ikke sjelden er reisen et bilde på døden, «den første sanne reise», som Henning Hagerup skriver i sitt essay «Reisen, døden og de saliges øyer». Elias Canetti reiste til Marrakech. Ti år senere utga han en bok om reisen: «Stemmene fra Marrakech: opptegnelser efter en reise». Den kom ut på tysk og engelsk i 1967, på norsk i 1982, året etter at Canetti fikk Nobelprisen i litteratur. Det er en tynn liten bok, passe stor til at man kan skjule den i frakkelommen og passe lett til at man kan holde den oppslått foran ansiktet med én hånd mens man dingler fra en trikkestropp i rushtiden. Boka består av fjorten korte kapitler, med titler som «Møte med kameler», «De blindes rop», «Valg av brød» og «Eselets lyst», og om ikke alle kapitlene er like uforglemmelige, forblir Canettis lysende språk i leseren i mange år etter at boka er satt på hylla.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
