Marc Hatzfeld:Petit traité de Banlieue (En liten drabantbyavhandlig)272 siderDunod, 2004Eric Maurin:Le ghetto français (Den franske gettoen)96 siderSeuil, 2004«Banlieue» er ikke lenger bare det franske ordet for drabantby. Det kan heller ikke lenger reduseres til ordets etymologiske opprinnelse «lieu du ban», altså den fordømtes sted. Det har nemlig, i tillegg til dette, vokst til å bli de siste tiårenes samfunnsfenomen, og ikke mindre enn en gullgruve for sensasjonskåte tabloidjournalister. I Frankrike flimrer forstadene regelmessig over TV-skjermene i de mange millioner hjem. Gjerne gjennom små snutter i nyhetene som forteller om brente biler, gjengvoldtekter eller en politiker på stemmefiske. Samt mer eller mindre vellykkede dokumentarer som søker å gå litt mer i dybden. Men uansett hva rammen er, er bildene de samme: lange sekvenser med kameraer som sakte følger boligblokkens skitne vegger fra den pjuskete gressplenen tilgriset med søppel, og forbi balkongene fylt opp med tøy til tørk, gamle sykler og ødelagte kjøleskap. De færreste liker å bli satt i bås. Slik er det også med menneskene som faktisk bor i drabantbyene. De liker det kanskje til og med mindre enn andre, fordi båsen de står i både er overdimensjonert og ensidig negativ. Oppmerksomheten de så gjerne skulle hatt, glimrer med sitt fravær, mens problemene – for eksempel jenter med skaut – blir blåst opp og når uante høyder. Og der bli de stående, litt som aper i bur og litt som en mangefarget, tabloid utgave av Victor Hugos «De elendige». Marc Hatzfelds «Petit traité de Banlieue» («En liten drabantbyavhandlig») er et ærlig forsøk på å gi sosialarbeidere, politikere og andre som på en eller annen måte er i berøring med forstadene, en nokså helhetlig innføring i livet i høyblokkene utenfor byen. Han viser detaljert kunnskap om hver enkelt «cité» (blokk eller område/strøk), og boken hans er en god blanding av erfaring og teori.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
