Den hukommelsessterke minnes kanskje sammenkomsten på puben «The Scouse&Grouse» i Liverpool. Altså møtet mellom en skokk norske og mandige fotballtilhengere fra ytre venstre, samt mister Chadwick. Engelskmannen ga våre frender noen tips om hva de skulle satse penger på vedrørende nagsoppgjøret mellom Liverpool og Manchester United dagen etter. Alle rådene slo til, men nordmennene hadde allerede fredag kveld vedtatt at Chadwick var en bløff. Han skrøt jo av å ha spilt for Everton på åtti- og nittitallet. Hadde norrønafolket vært utstyrt med en anelse mer vett og kunnskap, hadde de innsett at Chadwick var et varmhjertet og eiegodt spøkelse. Helt ulik sine yrkessøstre og -brødre som forfølger deg på engelske slott. De som omfavner deg med klamme lanker og som labber klagende rundt i kilometerlange kjellerganger slepende på klaprende lenker. Og når de rent legemlig viser seg, er det utelukkende i form av et svevende hode på høyde med ditt eget. Se for deg det godnattønskende – du vil si spottende – smilet som ledsager deg der du vandrer oppover slottstrappene. Kruset ditt med varm melk og honning lar gjenferdet være i fred. «Og jeg glemmer aldri den åttende september åtteogåtti, da jeg løp ut på Anfield til min aller første seriedyst,» sa Chadwick. For norske kjennere av engelsk fotball kan ingen stille seg mer lagelig til for hogg. Alle – bortsett fra en gjeng skikkelig sære sulliker – vet at intet i verden er tettere sammenvevd enn Liverpool og Anfield Road. Men opprinnelig var det rein griskhet og pengebegjær som unnfanget og fødte Liverpool Football Club.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
