Innovasjon og kapitalisme

Damer eller datamaskiner i telefonsentralene? Slike spørsmål blir venstresida og fagbevegelsen stadig stilt overfor. Tidlig på åttitallet gikk AKP mot automatiseringen av telefonsentralene. Ikke på grunn av en romantisk motstand mot teknologisk utvikling, men fordi det viktigste var å bevare arbeidsplassene. En kamp mot nedleggelser er ofte riktig og viktig, men blir perspektivløst i det lange løp hvis venstresida ikke sjøl har et syn på teknologisk utvikling. Det har venstresida når det gjelder utvikling av miljøvennlig teknologi. Men venstresida mangler en teknologipolitikk for å bli kvitt ensformig og stressende arbeid, og for å rasjonalisere og slik frigjøre arbeidskraft til flere og mer varierte behov. Slikt har venstresida for ofte overlatt til kapitalistisk teknologisk konkurranse, som en slags «innovasjonsmaskin». Konkurransen utvikler arbeidsbesparende teknologier og nye produkter på løpende bånd. Dette har fjernet nesten all sult og mye slit i de industrialiserte landene. Fedme er blitt et større problem enn fattigdom. Stillesitting et større problem enn utmattelse. Prisene på en radio, en tv, et stereoanlegg, på MP3-spillere og mobiltelefoner faller så mye at de er tilgjengelige for stadig større grupper selv i fattige land. Men dette kan en ikke få til om ikke damene på telefonsentralen blir erstattet datamaskiner, kobber med fiberoptikk. Industrier blir skapt – og industrier blir nedlagt. I marxistiske termer betyr det at kapitalismen stadig utvikler produktivkreftene. Marx hevdet at ikke noe samfunnssystem går under før det har blitt en hindring for produktivkreftenes utvikling. Føydalismens sammenbrudd på Marx tid, og «den reelt eksisterende sosialismen» i vår tid, bekrefter denne tesen. For venstresida innebærer det en rekke teoretiske og politiske utfordringer. Når kapitalismen ikke er noen hindring for utviklingen av produktivikreftene i snever teknologisk forstand, hva vil da skape et behov for å avskaffe kapitalismen i det lange løp? Det er et spørsmål som er litt for stort for én kronikk, men det betyr i hvert fall at perspektivløst forsvar av eksisterende arbeidsplasser ikke duger. Da blir Kapitalen progressiv, arbeiderbevegelsen blir en bremsekloss. Arbeiderbevegelsen har hatt og vil ha en viktig funksjon ved å sørge for å begrense de verste utslagene av den kapitalistiske akkumulasjonsmaskinen. Kampen mot kapitalismen innebygde tendens til økende inntektsforskjeller, miljøødeleggelse er helt nødvendig, men dette peker ikke i retning av en annen, en sosialistisk måte å få til arbeidsbesparende teknologisk utvikling på. Hva kan erstatte profittjakten som drivkraft i den teknologiske utviklingen? Etter min mening kan dette bare være redusert arbeidstid. D.v.s. at deler av gevinsten ved rasjonalisering, ved de stordriftsfordeler som skapes gjennom oppkjøp og fusjoner, ville bli tatt ut som redusert arbeidstid. Resten tilfaller konsumentene som bedre pris og/eller ytelse – som i dag. Mer fritid, mindre trivielt og slitsomt arbeid vil da bli belønningen for innføringen av ny teknologi. Lønningene burde være faste og forholdsvis like. Dermed kunne en bare øke lønna ved å innføre ny og arbeidsbesparende teknologi. Hvordan dette skulle gjennomføres i praksis er en lang diskusjon – og læreprosess. Poenget at mer fritid ville være en tilsvarende teknologisk drivkraft under sosialismen som profittjakt under kapitalismen. Dette betyr at venstresida må være ledende når det gjelder teknologiutvikling. Men var venstresida ledende i å kritisere halvtomme fly, meningsløse prisforskjeller mellom business og økonomiklasse. Var venstresida noen gang kritiske til at en brukte arbeidskraft til å servere mat og kaffe på flyturer på 35 minutter. Nei – det er fagforeningsknusere som Ryan Air som skjærer bort de unødvendig arbeidet, som fjerner irrasjonelle pris og billettstrukturer. Det er politisk svært uheldig. Hvorfor krevde ikke venstresida et nasjonalt, et nordisk, et europeisk flyselskap som rasjonelt utnytter mennesker og materiell, isteden dagens halvtomme fly, priskriger og sløsaktige reklamekampanjer? Eller stoler ikke venstresida på arbeiderklassen kollektive fornuft? Frykter man innerst inne at et statlig, et europeisk selskap uten konkurranse ville bli en tungdreven, byråkratisk mastodont som manglet kapitalismens teknologiske kreativitet? Resultatet denne gangen var at vi fikk en bitter kamp mellom SAS og Braathen ansatte om jobbene i det fusjonerte selskapet. Snart får vi kampene mellom de ulike nasjonale delene av det oppsplittede SAS. Venstresida har ikke hatt noe alternativ å komme med. Tilsvarende ser vi i bank og forsikringsmarkedet. Burde ikke venstresida kreve en landsdekkende bank med de stordriftsfordeler det ville gi og ta dem i form av sekstimersdag? Det som nå skjer er at gevinstene som IKT-basert bankdrift muliggjør blir realisert gjennom kapitalistisk konkurranse, d.v.s. ved hjelp av sluttpakker, utstøting og arbeidsløshet. I framtida må vi må bruke hver ny runde med fusjoner i bank- og finans til å argumentere for den virkelig progressive og arbeidsbesparende løsningen – en nasjonal bank, en nordisk bank, en europeisk bank. Ikke være mot fusjoner p.g.a. hensynet til «konkurransen» i bankmarkedet. Tendensen til «monopolisering» er en del av den kapitalistiske konkurransens indre dynamikk. Vil venstresida bli ledende i å effektivisere offentlig sektor ved bruk av IKT? Vil venstresida gjøre gjennom redusert arbeidstid – framfor oppsigelser? Skal sosialismen bli et alternativ til kapitalismen må den framstå som praktisk og fornuftig, som viktig for å innføre arbeidsbesparende teknologi, for rasjonell bruk av arbeidskraft. Kapitalistisk konkurranse tilfredsstiller samfunnsmessige behov gjennom en prosess som både er kreativ og ødeleggende. Den sosialistiske visjonen kan bare gjenreises hvis den framstår som minst like kreativ, minst like arbeidsbesparende – og langt mindre destruktiv.