Retten til å more seg til døde

Diskusjoner om forfallet i mediene er en gjenganger i selskapslivet. Man rister på hodet over utviklinga i Dagbladet, og over den økende kommersialiseringa i NRK. Men før eller seinere popper det opp en person i diskusjonen som erklærer seg lei av «snobberi» og «moralisme»: «Hvem er vi som tror vi vet så mye bedre at det tilligger oss å felle dom over andres smak? Hvis folk vil ha dette, hvilken rett har vi til å kreve at de skal pådyttes noe annet?»Dette møtes gjerne med følgende argumenter: «Det er ikke så enkelt. Hva folk angivelig vil ha, bestemmes i stor grad av hva de er vant til å få. Gi dem likegyldig piss over lang tid – og de venner seg til det og vil ha mer av det. Dessuten: De som har makt i mediene til å gjøre valgene for oss, handler ikke bare på grunnlag av hva de tror folk vil ha. De gjør det på grunnlag av eget verdisyn og politisk tilhørighet, og ikke minst velger de slikt som gir maksimalt salg med minst mulige kostnader.»Disse motargumentene er gode. Men i dem ligger en stilltiende aksept av at det er moralistisk og formyndersk å ikke akseptere prinsippet om at folk skal få det de vil ha. Man prøver i stedet å vri det til at publikum ikke får tilstrekkelige valgmuligheter, og at mediene sjøl pådytter folk ting de «egentlig» ikke vil ha.