«Kybernetisk verdens­an­sku­else»

Jeg skal argumentere for at det finnes noe som kan kalles en «kybernetisk verdensanskuelse». Videre kan vi med kybernetikken i ryggen argumentere for at det ikke er riktig som Thatcher sa at «There Is No Alternative» («TINA»). Men først litt om kybernetikkens opphav. Uttrykket kommer fra det greske ordet Kybernetes som betyr «den som styrer». Begrepet slik vi kjenner det i dag, ble innført av matematikeren Norbert Wiener i 1948 for å beskrive en ny vitenskap som fikk sin første kraftige vekstperiode under annen verdenskrig. Wiener definerte kybernetikk som vitenskapen om «regulering og kommunikasjon i dyr og maskiner». Fra dagligtalen kjenner vi et avledet begrep som «kyberrommet» (Cyberspace), i praksis Internett, men opprinnelig funnet opp av Science Fiction-forfatteren William Gibson, som allerede i 1983 brukte det i romanen «Neuromancer»; om et slags verdensomspennende datanett som folk kunne koble hjernen sin direkte til, og så oppleve dette som om de levde i denne dataskapte verdenen. Kybernetikken betrakter det meste som «prosesser» ? enten det er maskiner, fabrikkanlegg, levende organismer eller samfunnssystemer. De kan forstås ved å betrakte dem som bestående av deler som påvirker hverandre gjensidig. Du kan forklare hele prosessens oppførsel («dynamikk») ved å kartlegge hvordan de enkelte enheter vekselvirker med hverandre. Slike vekselvirkninger kalles også tilbakekoplinger, (A påvirker B som igjen påvirker A). Knusktørr dosering så langt, sier du kanskje nå. Men kybernetikken er pokker så politisk – ja, den er venstreradikalt politisk (sjøl om noen av mine kolleger vil protestere mot det...). La meg illustrere dette med et eksempel. Helse, omsorg og skole blir mer og mer skrapa for penger og ressurser, mens den private rikdommen øker. Samtidig argumenterer stadig flere for privat helse, skole og pensjon en uunngåelig utvikling – offentlige tjenester blir etter hvert så dyre (flere eldre, mer avanserte behandlingsmuligheter etc.), at folk må sjøl få velge om de vil prioritere penger på mindre skatt, og i stedet kjøp av slike tjenester på et marked. Den politisk våkne kybernetiker vil svare at dette må analyseres som en tilbakekoplet prosess. En dårligere offentlig sektor vil minske aksepten for å betale skatt, partier for skattekutt vil få mer makt, offentlig sektor blir enda fattigere og dårligere, dette åpner for enda mer privatisering. Prosessen forløper som «en ond sirkel». Men det motsatte er også mulig. Satsing på skole og helse med forbedrede tjenester til følge, vil øke oppslutninga om dette fra publikum, som i neste runde vil akseptere høyere skatter til slike formål en god sirkel. Kybernetisk teori forteller oss at kompliserte systemer (slik som samfunn) er karakterisert ved at de gode og dårlige sirklene kan ende opp i alternative og stabile sluttilstander. Vi kan ende opp i en USA-lignende stabil situasjon hvor aksepten for skatt er lav, og hvor det offentlige apparatet er dårlig – men også i en tilstand hvor folk med glede betaler skatt for å ha topp kvalitet på slike tjenester. Ved å få publikum til å «tenke kybernetisk» vil de kunne stå i mot propagandaen om at det alltid bare er ett mulig alternativ («enten vi liker det eller ikke»), altså at det alltid må gå i retning av en råere og mer privatisert kapitalisme. Siden et samfunn – i motsetning til et teknisk system – består av bevisste «komponenter» (mennesker), vil endret mentalitet hos folk også endre systemets egenskaper. En alternativ slutt-tilstand som i utgangspunktet synes vanskelig å nå, kan da bli lettere å vinne fram til. Bare det å (få lov til å) forklare i det offentlige rom om at det finnes mulige alternativer, vil i seg sjøl gjøre dem lettere å nå. Uttrykket en «sjøloppfyllende profeti» er derfor meget kybernetisk. Våre motstandere er klar over dette, og de bruker mediene til sine sjøloppfyllende profetier.